Ja ikke jeg da. Men noen hadde funnet. Dvs – sjefen fant en liten svart dings på gulvet som hun la på kommoden ved inngangsdøren, og så fant vaskemannen den lille dingsen der, og la den inn på sjefens kontor med en beskjed ” noen på den spesielle avdelingen leter etter denne, tror jeg, men jeg vet ikke hva hun heter”.
Og sånn kom altså skrittelleren min til rette igjen. Gjett om jeg ble lettet. Ikke fordi denne er så verdifull, men kanskje mer fordi jeg ble ergerlig på meg sev for å ha mistet kontrollen. Jeg liker nemlig å ha kontroll på tingene mine. Og som du ser så er den ikke så stor. På størrelse med toppen av mascaraen. Nå vurderer jeg å ta den ut av denne holderen og putte den i et armbånd (som en klokke), men da føler jeg at den teller flere skritt enn jeg virkelig går…
I skrivende stund så viser telleren litt færre skritt enn jeg har gått, siden den ikke var med meg på turen hjemmefra og til jobb i dag. Men fra nå av skal jeg passe godt på, kanskje feste en tråd i den og rundt en beltespenne i buksen – bare som en slags sikkerhetslenke 🙂 Hvis jeg ikke går for den “klokkevarianten” da. Får prøve meg litt frem igjen.
Jeg må innrømme at jeg føler meg litt dum som syter litt med en gang denne dingsen forsvant. Ok, jeg ventet noen timer, for først måtte jeg gå tur/retur jobben med nesen ned i asfalten for å se om jeg hadde mistet den på veien. Og når jeg kom hjem igjen så kom jeg på at jeg hadde jo ikke vært ute på uteplassen og lett…så da tok jeg bilen bort og lette litt til. Stakkars vaskemannen – han må jo ha trodd at denne var full av gull og diamanter sånn som jeg lette… Men jeg er veldig glad for at han skjønte at det var denne jeg lette etter og la den inn til sjefen 🙂 Hadde jeg ventet en dag, så kunne jeg spart meg selv for å innrømme feilen min, latt som ingen ting og håpet på gjenforening. Nå tenker jeg det er flere som tenker på denne skrullete damen (les: undertegnede) som lager blogginnlegg om en bortkommen skritteller… Ja ja, gjort er gjort.
Skal ikke syte så mye en annen gang, men jeg var rimelig frustrert i går. Nok om det. Ute har vi vår, og solen har gledet oss i dag – sammen med nordavinden. Men blomstene bryr seg ikke om litt vind.
Og med dette ønsker jeg alle en fin onsdag – helt fri for frustrasjoner 🙂