Jeg fant, jeg fant….

Ja ikke jeg da. Men noen hadde funnet. Dvs – sjefen fant en liten svart dings på gulvet som hun la på kommoden ved inngangsdøren, og så fant vaskemannen den lille dingsen der, og la den inn på sjefens kontor med en beskjed ” noen på den spesielle avdelingen leter etter denne, tror jeg, men jeg vet ikke hva hun heter”.

Og sånn kom altså skrittelleren min til rette igjen. Gjett om jeg ble lettet. Ikke fordi denne er så verdifull, men kanskje mer fordi jeg ble ergerlig på meg sev for å ha mistet kontrollen. Jeg liker nemlig å ha kontroll på tingene mine. Og som du ser så er den ikke så stor. På størrelse med toppen av mascaraen. Nå vurderer jeg å ta den ut av denne holderen og putte den i et armbånd (som en klokke), men da føler jeg at den teller flere skritt enn jeg virkelig går…


I skrivende stund så viser telleren litt færre skritt enn jeg har gått, siden den ikke var med meg på turen hjemmefra og til jobb i dag.  Men fra nå av skal jeg passe godt på, kanskje feste en tråd i den og rundt en beltespenne i buksen – bare som en slags sikkerhetslenke 🙂 Hvis jeg ikke går for den “klokkevarianten” da. Får prøve meg litt frem igjen.

Jeg må innrømme at jeg føler meg litt dum som syter litt med en gang denne dingsen forsvant. Ok, jeg ventet noen timer, for først måtte jeg gå tur/retur jobben med nesen ned i asfalten for å se om jeg hadde mistet den på veien. Og når jeg kom hjem igjen så kom jeg på at jeg hadde jo ikke vært ute på uteplassen og lett…så da tok jeg bilen bort og lette litt til. Stakkars vaskemannen – han må jo ha trodd at denne var full av gull og diamanter sånn som jeg lette… Men jeg er veldig glad for at han skjønte at det var denne jeg lette etter og la den inn til sjefen 🙂 Hadde jeg ventet en dag, så kunne jeg spart meg selv for å innrømme feilen min, latt som ingen ting og håpet på gjenforening. Nå tenker jeg det er flere som tenker på denne skrullete damen (les: undertegnede) som lager blogginnlegg om en bortkommen skritteller… Ja ja, gjort er gjort.

Skal ikke syte så mye en annen gang, men jeg var rimelig frustrert i går. Nok om det. Ute har vi vår, og solen har gledet oss i dag – sammen med nordavinden. Men blomstene bryr seg ikke om litt vind.


Og med dette ønsker jeg alle en fin onsdag – helt fri for frustrasjoner 🙂

 

Litt stkkende frustrasjon….

Jeg kan ikke si annet enn at i kveld har filtenålen fått kjørt seg. Jeg har stukket ut litt frustrasjon over en helt teit ting. Jeg har mistet skrittelleren min. Jeg har alltid en i lommen, og denne siste fikk jeg til jul. Den er koblet opp mot mobilen, og dermed kan jeg se at de siste skrittene er registrert kl 14.41. Akkurat da holdt jeg på å kle på ungene på jobb, så når jeg kom hjem  og fant ut at den var borte – måtte jeg snu og ta turen tilbake på jobb for å lete etter den. Men tror du jeg fant den – nei da. Så i morgen får jeg se enda litt bedre under ting, men den kan ha falt av buksen mange steder. personen som vasket skulle se etter den, men jeg tror nok ikke den er der -men hvor er den da?

Dermed måtte jeg filte og stikke litt i et sitteunderlag jeg har hatt liggende lenge. Så nå er et nytt “sitteunderlagmedlem” blitt født. Aldri så galt at det ikke er godt for noe! Og dukker ikke skrittelleren opp igjen, ja så får jeg bare kjøpe meg en ny.

Det gule laget jeg først, så kom det rosa og i dag fikk det blå ansikt. Egentlig ganske gøy 🙂

Alle gode ting er tre, er det ikke så? Nei nå skal jeg sove, må bare tømme en vaskemaskin først. Og så kan det jo hende jeg er heldig å finner den lille dingsen min i morgen. Men jeg må si at en liten svart dings på 2×5 cm ikke akkurat roper så høyt, sånn at den er lett å finne. Får sette ungene i sving – de kan krype under bord og benker 🙂

Ha en flott tirsdag!
 

Arboretet i april…

I dag når jeg våknet så var snøen så godt som borte, og solen lyste opp hele soverommet. Ikke står jeg spesielt seint opp, men solen er virkelig en morgenfugl! Tror jeg må begynne å dra ned rullegardinen i tillegg til de vanlige gardinene… På skyggepartier ligger det fortsatt litt snø, men det stoppet ikke meg, for i dag skulle jeg ut på tur. Litt kaldt var det – sånn ca +4 grader kl 11.00. Så boblejakken og skjerf i halsen er fortsatt det som må på.


Vårkålen står fortsatt med beina i snø på plenen min, men det varer ikke lenge før den blir litt varmere på beina igjen. Jeg fant ut at det er veldig lenge siden jeg har vært i Arboretet og gått, så da tok jeg med meg mannen min dit. Det er for tidlig for alle de flotte rhododendronene, men fint å gå på stiene likevel.

Og som sagt så gjort. Det blir mange stopp når jeg går tur, for det dukker stadig opp noe som må foreviges.


Det er mange fine badeplasser på turen, men i dag var det ikke det som fristet.


Ved et lite vann dukket noen gule blomster opp. Disse måtte jeg selvsagt se litt nærmere på…


De kom opp helt i sumpen i vannkanten…


Hva de het har jeg selvfølgelig glemt, men de må være i familie med fredsliljen eller en kahla.


Langs en liten elv som rant her, var det enda mange flere av disse flotte gule blomstene.


Her er Grønevika hvor mange bader om sommeren (i dag var viken innerst full av småbarnsfamilier og engangsgriller)


Vi satte oss litt lenger ut på neset og kjente hvordan solen varmet. Dette er virkelig hverdagslykke – sol!


På vei tilbake til bilen , gikk vi forbi flere trær av typen Apenes Skrekk. Disse er utrolig effektive, for vi så ikke en eneste ape selv om vi gikk litt rundt inni skogen bak her for å se….hi hi.


Vel hjemme igjen var det deilig å få seg litt vannmelon. Egentlig burde vi jo tatt både mat og drikke med på turen, men vi skulle jo ikke være borte så lenge. Ønsker dere en fortsatt fantastisk søndag. Her er det sol og ingenting er vel bedre enn det 🙂

 

April byr på store værforandringer

At april kan by på vær i alle former vet jeg i grunnen, men jeg forventet ikke å våkne opp til snø når vi nå er helt i slutten av måneden. Men det var akkurat det jeg gjorde i dag. Det snødde “trollkjerringer” en periode, men heldigvis så har nesten alt smeltet bort i løpet av dagen.


Her laver det ned, men heldigvis smelter det på veien – for her har vi skiftet til sommerdekk.

En stakkars vårkål har fått smeltet nok snø til at den ser dagslys igjen, og ved siden av den er engkarsen også på vei. Men nå håper jeg at dette var sesongens siste snø. Fra nå av vil jeg ha sol, varme, grønne blader og masse blomster. Vi har liksom bare en vårmåned igjen før sommeren kommer, så hvor har den lange fine våren jeg ønsket meg blitt av? Vi har jo fortsatt vinter (nesten). 

Ønsker alle en fin søndag – forhåpentligvis uten snø 🙂

Det er så godt når solen skinner…

For en deilig lørdag! Solen har varmet og jeg har satt ute og lest bok og kost meg i solen. Innimellom litt husarbeid da. Har skiftet på sengen og tørket sengetøyet ute – da lukter det så friskt. Ellers har jeg vasket flere maskiner med klær og noen av gulvene har fått seg en runde med vaskefillen.

Og i kveld ble det pai som lørdagsmat. Trengte å føle at jeg laget noe selv etter en litt vel enkel middag i går, fordi kroppen da var sliten etter en litt uvanlig hektisk dag på jobb. Sånn er det bare noen ganger. Jeg liker å kokkelere med ikke alt for avansert mat, og pai er godt.


Jeg fant oppskriften på Kiwi.no når jeg søkte på pai med squash og pesto. En på jobben snakket nemlig om en middelhavspai som var så utrolig god… med pesto og squash. Når jeg søkte på middelhavspai fant jeg flere oppskrifter med tunfisk eller kylling, men jeg ville ha denne vegetarutgaven – og jeg fant en. Den var god! Så denne er det ikke siste gangen jeg lager.


Vanlige, gode grønnsaker som skulle bakes i ovnen først …


Det sto gul eller rød paprika i oppskriften og jeg gikk for den gule, og man kunne velge mellom squash og aubergin, og jeg gikk for squashen. Mannen i huset savnet noe kjøtt i paien, men jeg og datteren var godt fornøyd uten.


Dagen i dag har ellers vært rolig og denne blå himmelen bak lerken, satt jeg og så på når jeg satt ute. En deilig dag, og jeg håper morgendagen blir som i dag. En super helg så langt.
Ha en fantastisk søndag 🙂

Jeg har begynt å mimre…

…mimre om tiden jeg bodde i Houston… om “husdyrene” jeg hadde rett utenfor døren….om alle de fargerike blomstene HELE året… om sol og varme og turer på Harleyen. Og bare fordi jeg så noen ekorn på noen blogger i går, så fikk jeg lyst å finne frem noen amerikanske ekorn.

De er søte de også 🙂


Se så søt!

Det var ikke vanskelig å fotografere dem engang, for de satt i ro … noen ganger.


Mellom kaktusene ved The Alamo i San Antonio, sitter han her og holder seg litt fast…

Han her koser seg på terrassen min – 1,5 meter fra meg. Jeg åpner døren og stikker kamera ut og han bare ser på meg…

Ligger helt i ro, men er klar til å løpe bort om han blir skremt.

Nå er han visst fornøyd. Jeg lukker døren for jeg vil jo ikke ha ham inn på soverommet, og bildet blir tatt gjennom vindu.


Naboen over meg matet ekornene med solsikkekjerner, og bare gjett hvor dyrene gjorde av skallet? Dette er nesten ingenting. Jeg kostet hver eneste dag (hadde ikke hjerte til å be naboen slutte å legge ut mat til dem – for hun syntes sikkert også ekornene var søte). Men det var litt irriterende for jeg måtte tenke meg om hver gang jeg skulle sette ut klesstativet for å tørke klær. Og satt jeg ute her og leste kom det plutselig ekorn fykende forbi, og solsikkekjerner ramlende ned.


Han her er en av mange i parken like ved der jeg bodde…

Disse ekornene virker gråere i pelsen enn våre norske ekorn. Og halen virker smalere…


Det hendte at de kom flere på en gang…

trenger ikke å si mer…

Det kom stadig en liten røver og tittet inn vinduet til meg, for de klatret stadig opp og ned på vinduskarmene.

Var de ikke søte? Tenk om vi hadde hatt like mange ekorn rundt oss her hjemme. 

Om jeg klarer å få bilde av et norsk ekorn med det første er heller tvilsomt, men jeg skal nå holde øynene åpne om jeg nærmer meg litt skog. Og i mellomtiden koser jeg meg med bildene av de amerikanske. Nyt vårkvelden 🙂

Små gleder…

Ja det skal faktisk ikke mer til enn at noen hvite små hoder smilte til meg i dag – og jeg ble varm på innsiden og kjente smilet bre seg litt ekstra. Jeg så årets første hvitveis i dag 🙂


Ikke alle har sprunget helt ut, men jeg fant enda flere nærmere hjemme.

Tenk at noe så enkelt kan være så vakkert… og gi så mye glede!

Det begynner å komme blad på trærne og solen skinner. En herlig vårdag.


Engkarsen er på vei opp, men det tar nok enda litt tid før den blomstrer i all sin lyse lilla prakt. Her popper den opp midt mellom mose og vissent gress.

Det er mange fantastiske bilder av vakre vårblomster rundt om nå om dagen, og det inspirerer. På to blogger så jeg også nydelige ekorn, og da ble minner fra Texas vekket til live. Så kanskje må jeg hente frem noen bilder fra den tiden igjen.

Nyt de flotte vårdagene vi har – de kommer ikke igjen 🙂

Litt av hvert…

Helgen var fantastisk, og jeg tok en del bilder. Når jeg våknet lørdag var det er fæla leven nedenfor på moloen. Der var det tre tjelder (tror fuglene heter det) som drev og lekte seg. Bildene er ikke helt klare for jeg står et stykke borte for ikke å skremme dem.


Her ser man så vidt de tre fuglene litt til venstre for midten av bildet.


De tripper av gårde etter hverandre. Flakser litt frem og tilbake på moloen.

Først den ene veien, og så den andre veien.

De har ganske lange nebb, lengre enn mange andre fugler.

Fantastisk fin farge på nebbet, har aldri sett så nøye på det før…


“Kom, nå stikker vi” – de ville ikke være fotomodeller for meg lenger.

Så da måtte jeg finne andre ting å ta bilde av, så her er et lite utvalg:


De to siste sofaputene. Og fire holder i denne sofaen


Her står de på rad og rekke.


Knoppene skyter, og denne er en skikkelig snylter. Den har tvinnet seg rundt et bjørketre…eller et annet.


Se bare hvordan den snor seg rundt greinene


En felt trestamme full av bittesmå kjuker…eller kanskje det bare er sopp?


En stilig trestamme. Den hadde vært fin å lage til en skål…men det hadde vært mye jobb.


En lystig sangfugl i toppen av et tre. Er det en rødstrupe tro?


og mer fantastisk utsikt. Dette bildet ble tatt lørdag og da var det litt disig, søndag var det helt klart.


Noen trær ser bare helt “trolsk” ut, som dette til høyre.


Naturens egen flaggstang. Tror jeg må ta med meg flagg å heise opp her (hvis noen kan klatre til topps å få opp noe tau først).


Her er røttene på et veltet tre. Egentlig er det ganske spennende å se hvordan de knyter seg i hverandre, de burde jo krøpet langt ned i jorden og fått skikkelig “fotfeste” i stede for.

Tror dette holder med sånne “litt-av-hvert-bilder”. Her i vest melder de fint vær, og det skal nytes – bare litt regn på fredag, men det får vi tåle. Ha en fin uke 🙂

 

Raskere enn min egen skygge…

Ja jeg gikk og lekte litt med den tanken på turen min på lørdag. For jeg var ute på tur og hadde selskap av skyggen min. Den gikk foran meg helt til jeg var nesten oppe ved målet. Da var nok skyggen mer sliten enn meg for den begynte å legge seg ved siden av meg, akkurat der hvor bakken ble tyngst og brattest. Og på veien ned igjen gikk jeg fra den. Da holdt skyggen min seg fint bak meg hele tiden.


Et stykke på vei hadde jeg også selskap av min mann, men han hadde et trøblete kne som gjorde at han måtte snu.

Dette har vært en fantastisk helg, med sol og blå himmel. Sånne dager som virkelig lader batteriene 🙂


Her begynner skyggen min å legge seg ut på siden. Egentlig snilt gjort sånn at jeg kunne vinne – og komme først opp!


Her er dagens mål – Knutsteinen. 235 moh. Ikke kjempehøyt, men langt nok for knær som ikke har gått i så bratte oppoverbakker i hele vinter.


På en stein foran denne er det runeskrift, hva det står vet jeg ikke.


Når det blir mer vår skal jeg gå enda lenger opp til setrene. Da må jeg ha med mat, og sitteunderlag sånn at jeg kan nyte utsikten helt fra toppen.


Postkasse med turbok – sånn at folk kan skrive at de har vært der. Den store steinen foran benken her (med litt skygge på) er steinen hvor runeskriften er.


På veien ned igjen holder skyggen min seg bak meg som jeg sa over her.


Fantastisk utsikt på veien ned igjen. Det fremste vannet heter Storavann og bak er Hardangerfjorden, og det er ned hit igjen jeg skal. Der har vi vårt helgeparadis.


Nesten nede igjen må jeg gjennom litt granskog med utrolig høye trær.


Når vi skulle grille litt middag kom en kjempestor humle susende. Og i følge svigermor betyr store humler at det blir en fin sommer – så det tror jeg på! Nå kan jeg bare begynne å glede meg, men først skal en lang og fin vår nytes!

Dette har vært en fantastisk helg, en sånn som man ønsker at ikke skal ta slutt. Men dersom man velger å tro på meteorologene så skal visstnok den kommende uken bli ganske så fin også. De melder faktisk bare regn en dag. Dermed kan uken jammen bli fin her hjemme også…så da må jeg vel begynne å vaske litt hus snart (utvendig) – for i år skal det males i en ny farge. Det blir jo spenende, men de fine helgene vi ønsker å bruke i Hardanger må kanskje vike for husmaling. Kanskje jeg skal leie inn en polakk?